Mange er i disse dager opptatt av Breviks omdømme. Vi er
ikke lenger bare den hyggelige lille kystbyen som samler tusenvis til baccalaofestival
og rusleturer i gammel hvitmalt trehusbebyggelse. Brevik er samtidig byen som mottar store mengder
spesialavfall, og hvor det nå skal utredes om vi i framtiden skal motta enda flere typer farlig avfall.
Det er forståelig at folk blir usikre, urolige og engstelige
når de får høre om slike planer. Det er oppslag i lokalavisene hver dag, og mye
bekymring. Det svirrer med informasjon, rykter og påstander. Særlig et ord går
igjen, nemlig «gift». «Giftavfall». «Giftanlegg». «Giftdeponi». Folk lurer på
om det vil bli trygt å bo her. Om
oppvekstmiljøet for framtidige generasjoner ødelegges. Om mennesker tør flytte
hit. Om verdien på boliger og
hytter går ned. Med andre ord. Bekymring for om all verdens elendighet vil
ramme Brevik hvis «giften» skulle havne akkurat her.
Jeg er selvsagt enig i at farlig avfall kan være gift hvis
den kommer på avveie, og spesielt hvis den flyter ukontrollert i naturen. Det
er derfor godt at det er et overordnet nasjonalt mål at farlig avfall skal
samles inn, behandles og oppbevares på forsvarlig måte. Når avfallet ivaretas
er dette ikke lenger «gift», det er farlig avfall som behandles etter
forskrifter og er under kontroll.
Nøkternt sett er det selvsagt ingen av oss som liker søppel.
Vi vil kunne kvitte oss med eget søppel, men ikke ha søppelplasser i nærheten
av der vi bor. Vi vil også ha all verdens moderne varer, men ikke avfallet
produksjonen skaper. Vi vil i alle fall ikke ha det hos oss. Søppelplasser og
avfallsanlegg får legges andre steder. Helst i ødemarken, langt fra folk, eller
eksporteres til andre land.
Den søpla vi kjenner best er vårt eget husholdningssøppel.
Samlet utgjør denne søpla bare 25 % av den samlede søppelmengden. Resten, 75 %,
er næringsavfall. I næringsavfallet er en mindre andel er farlig avfall. Heldigvis for oss har industri og næringsliv tatt fatt i
dette, godt hjulpet av krav fra myndighetene om å minimalisere, resirkulere,
gjenvinne og behandle avfall. Fra å være et problem er avfall i dag i stor grad
blitt en ressurs. Noe avfall gjenvinnes. Annet avfall forbrennes og gir energi, som på Norcem hvor mer
enn 50 % av energien til sementovnene nå kommer fra spesialavfall og bearbeidet
nærings- og husholdningsavfall. Til slutt er det en mindre rest som ikke kan
gjenvinnes eller brennes, som må deponeres. Det er et slikt avfall det nå skal
utredes om det er forsvarlig å deponere i Norcems gamle gruver. Avfallet
deponeres i dag på Langøya utenfor Holmestrand.
Dessverre for oss er Brevik en del av det industrielle
Grenland. Vi bor for å si det rett ut, midt i smørøyet. Vi har også, takket være Norcem, enorme
gruveganger hvor det om en del år ikke lenger skal tas ut kalkstein. I tillegg
bor vi rett ved E-18, har jernbanespor og dypvannskai, for ikke å snakke om at
distriktet har høy industriell kompetanse og lang erfaring med kjemisk
industri. I tillegg er Porsgrunn kjent som en industrivennlig kommune når det
gjelder tilrettelegging og nyutvikling av industri. Med andre ord, vi har det meste av det avfallsindustrien
etterspør. Dette er, enten vi liker det eller ikke, en realitet jeg mener vi må
forholde oss til.
Jeg blir på denne bakgrunn trist og fortvilet hver gang jeg
hører eller leser om giftdeponiet i Brevik. Jeg tenker at tiden nå er inne for at vi alle bør gå i oss
selv og spørre, både om dette er en riktig betegnelse, og om det å bruke slike
betegnelser fremmer Breviks omdømme. Jeg tenker at for hver gang ordet gift
brukes, er vi selv er med på å «snakke Brevik ned». Blir det sagt nok ganger, av
mange nok og sterkt nok, blir det til slutt slik at Brevik er Telemarks, eller
enda verre, Norges «gifthovedstad». Med medias hjelp spres informasjon raskt. Ordet
gift blir hengende som en merkelapp på Brevik, og påvirker over tid selvsagt omdømmet.
Mitt spørsmål er hva som påvirker omdømmet mest. Er det
planene om anlegget, eller måten vi omtaler saken på, og frykten og uroen vi
selv er med på å skape? Hva om utredningen viser at avfallslagring i Brevik er
forsvarlig, og anlegget blir lagt, eller presset på oss med eller uten vår
vilje. Hvordan skal vi da kunne leve med det dårlige omdømmet vi selv har vært
med å skape?
Jeg har ingenting i mot at folk er i mot mottak, behandling
og lagring av enda mer spesialavfall i Brevik. Det er en grei sak! Min
oppfordring er likevel at det må kunne gå an å være uenig og protestere uten
samtidig å snakke Brevik ned. Det må kunne gå an å forholde seg til realitetene
i saken og bruke andre ord. De ordene vi i dag bruker, kan vise seg å bli en
bumerang for oss selv i framtiden.
La oss huske på Kronprins Håkon som snakket om å «framsnakke»
hverandre. Han sa det i forbindelse med kritikk av søsteren sin, men jeg mener
det er et allmenngyldig begrep som kan brukes om en by eller et sted. Jeg
oppfordrer dermed alle til å være bevisste på hvordan vi snakker, og at vi
anstrenger oss for å framsnakke, og ikke snakke Brevik ned, uansett hvor uenige
vi er i sak.
Turid Berg, Brevik
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar